Det er som nevnt ikke bare selve scenestykket som kalles teater, men også bygningen. Der forestillingene holdes. Som oftest er det snakk om store prangende praktbygg der det er langt stor vekt på pompøs utsmykning. Monumentalbygg som skal signalisere scenekunstens sentrale plass, men kanskje også makthavernes ego ettersom den slags bygninger ofte fremstår som et slags minnesmerke for dem eller den som sitter ved makten og bevilger pengene. Som regel er de dessuten veldig sentralt plassert i bybildet.

Nationaltheatret i Oslo er i internasjonal sammenheng ingen prangende bygning selv om det i Oslos bybilde er veldig fremtredende der det er plassert mellom Stortingsgaten og Karl Johan og med både Slottet, Universitetet og Stortinget innen syns hold. Da er det mer kraft over den svenske nasjonalscenen, Kungliga Dramaten. En fantastisk fin bygning vakkert plassert nær Nybroviken der man ikke har spart på skillingen når det gjelder innredning og dekor. Det er forresten nordmannen Eirik Staubø som er teatersjef der for tiden. Han ble ansatt i 2014 og skal visst ha skapt en del røre på teateret som ikke alle ansatte er like tilfredse med.

At bygningen er så store er ikke så overraskende med tanke på at de skal komme på scene, foajé og salong for kanskje mer enn tusen mennesker. I tillegg trengs det naturligvis stor plass bak scene for alle scenearbeiderne, men først og fremst for de ofte veldig omfattende kulissene som skal kjøre opp og ned, frem og tilbake. Ser man filmer fra middelalderen, for eksempel fra Shakespeares tid så vil man se at skuespillene ble fremført på arenalignende scener slik at scenen lå midt i og publikum satt plassert i amfi rundt scenen. Denne sceneformen er ikke helt borte for ved enkelte at de store teatrene der man har mange scener har man ofte en amfiscene som følger samme opplegg. Da er det andre trekk ved det middelalderske teateret som er borte for lengt og for alltid, blant annet det at alle roller måtte besettes av menn.

Det er mange grep som benyttes når man fra scenen skal fortelle en historie som publikum kan finne troverdig og fengslende. Man ønsker å vise publikum en slags virkelighet selv om virkemidlene er alt annet enn naturlige. Det snakkes for høyt, man er ofte sterkt sminket og kulissene er ofte langt fra naturtro. Likevel makter dyktige skuespillere og støtteapparatet rundt å formidle tanker og situasjoner som berører.