En evig gjenganger på kultursidene i avisene er spørsmålet om hvordan kulturarbeidere skal avlønnes. Når det gjelder slike som er tilknyttet teateret på en eller annen måte, er det mange ulike inntektsmodeller. Det gjeveste for skuespillere er jo å få seg en fast ansettelse ved et av de store institusjonsteatrene. Det gir trygghet og en sikker inntekt som det går an å leve på. Det samme gjelder for scenearbeidere, men for andre kategorier igjen er ikke fast ansettelse noe reelt alternativ.

Ta f.eks dramatikere. De vil i all hovedsak være freelancere og prisgitt at et teater, en filmprodusent eller TV, vil sette opp stykkene deres. Og får de napp så gjenstår jo forhandlingene om hva de skal få betalt. I slike tilfeller er det ofte inngått avtaler mellom f.eks. dramatikernes fagforbund og de store produsentene. Avtaler som i alle fall i grove trekk beskriver hvordan opphavsmannen skal kompenseres. I slike avtaler er det også vanlig å ta med det som kalles tredjepartsrettigheter, det vil si om og i tilfelle hvor mye en opphavsmann skal kunne kreve ekstra dersom stykket publiseres videre enn det som er forutsatt i avtalen.