Teater – en større verden enn man tror

 

Teater er en kunstform med eldgamle tradisjoner. De greske tragediene og komediene kjenner jo alle og enhver, men det er ingen grunn til å tro at det var der og da det begynte. Alt tyder på at man også i enda eldre kulturer spilte teater for hverandre, i en eller annen form. Men selve ordet teater stammer nok fra grekerne og er avledet av deres ord for «skueplass» og eller «å se på» og benyttes som betegnelse for denne typen scenekunst, på i alle fall de aller fleste vestlige språk. Det er dessuten vanlig å bruke ordet både om selve dramaet og om bygningen det oppføres i.

Hva er teater?

Skal en forsøke seg på en slags definisjon av hva teater går ut på så kan det vel være noe slik som at det er scenekunst der formålet er å fortelle en historie, som regel oppdiktet, eller å formidle en tanke eller en idé, ofte med politisk eller samfunnskritisk vinkling, for et publikum som oppsøker teateret. Skuespilleren står naturligvis sentral i teateret ettersom det er de som fremfører stykket og i prinsippet de eneste som publikum får se. Det er imidlertid en rekke andre yrkesgrupper involvert i en oppsetning. Først og fremst dramatikeren, d.v.s. vedkommende som har skrevet manuset til stykke. Påfallende ofte menn historiske sett. Dramatikere skriver forresten ikke bare manus til teaterstykker, men også til filmer og TV (da omtales de normalt som manusforfattere) og radio (hørespillforfattere). Sammen med skuespillerne og regissøren er vel dramatikeren den som får mest almen oppmerksomhet av alle som er knyttet til en teateroppsetning.

Mange yrkesgrupper

Uten folk som, lyssettere, lydspesialister, kostymetegnere- og skreddere, scenografer, dramaturger og mange flere skulle imidlertid teateret ikke kunne fungere. For bak kulissene finnes det en hel hær av medarbeider i en lang rekke ulike funksjoner som er nødvendige om enn ikke synlige. Så når noen klager over at teaterbilletter er dyre og de statlige overføringene enda større, så skal man være klar over hvilke enorme kostnader en teaterforestilling fører med seg.

De aller fleste skuespill som fremføres er innøvde forestillinger der et på forhånd bestemt manus legges til grunn. Uten evnen til å kunne memorere lang tekster kommer derfor ikke en skuespiller langt. At absolutt alt skal huskes er derimot for mye å forlange, derfor den «kassen» på scene der suffløren sitter. Hvor slavis manuset skal følges er nok i stor grad opp til den enkelte regissør og hva han eller hun ønsker. Enkelte gir skuespillerne ganske fri tøyler til både å velge personlige utrykk i stedet for manus her og der og andre gir dessuten stort rom for improvisasjon. Ja dette med improvisasjon kan tidvis ta helt over. Det er således etablert en helt egen teaterform som kalles improvisasjonsteater og der dramatikeren åpenbart ikke har mye å utrette.

admin Author